Pohjoissaamenkielinen kirja sisältää aikuisille suunnattuja kuvauksia naisten kokemasta väkivallasta.

Med boka Nieguin nieiddaid niegut (I drømmene finnes jentenes drømmer) gir forfatter Karen Anne Buljo, stemme til kvinnene slik at deres historier og opplevelser ikke skal skjules, ikke skal bli borte eller glemmes.

Den samiske forfatteren Karen Anne Buljo har nettopp utgitt en prosa- og diktbok på nordsamisk for voksne, om vold og overgrep mot kvinner.

I fortellingene kommer det frem nesten utrolig umenneskelighet. Diktene bringer frem stemmene til de tause kvinnene. Diktene myker ikke opp fortellingenes innhold, men gir bare et bilde av hvordan det er å overleve i et voldelig forhold, og å overleve, hvis man overlever.
Det er iøyefallende hvordan kvinnen ikke er «et eget individ».

Hun eies av hele slekta, og er på en måte alles tjenestepike, er alles trygghet og bærer på seg alles verdighet.

Fortellingene fremhever det bildet at kvinnene ofte blir de skyldige hvis mannen er voldelig, eller hvis hun opplever vold på en annen måte. Stalloen er i blant oss også, og kvinnen må lide på grunn av at selv de nærmeste ikke støtter henne.

Det siste diktet «Áhcážan» (Faderen) samler på en måte alle kvinnenes fortellinger og opplevelser – og viser at det er mulig å tilgi, som i seg selv er et kjempestort, men også et offer.

Dát girji lea olles­olbmuid várás ja lea veahka­válddá­laš­vuođa birra nis­son­olbmuid vuostá.

Girjji muita­lusain boahtá ovdan measta jáh­ket­meaht­tun olm­moš­meaht­tun­vuohta. Divt­tat addet jávo­huv­von nisso­niidda jiena. Eai dat di­pmat muita­lusaid garra sis­doalu, eambbo govvi­dit mo lea vejo­laš veahka­válddá­laš dilis birge­hal­lat, ja ceav­zit.

Jos ceavzá...

Čal­bmái­cuohcci lea mo nisu ii leat «ovt­tas­kas olm­moš».

Son gulla olles soh­kii, ja lea muh­tin­láh­kái buoh­kaid biigá, lea buoh­kaid dorvu ja guoddá buoh­kaid árvvu. Muita­lusat buk­tet dan gova ahte nisso­nat gár­tet siva­lač­čat jos guoi­bmi lea veahka­válddá­laš, dahje jos eara­láh­kái vásiha veahka­válddá­laš­vuođa. Stállu lea min gask­kas maid, ja nisu gártá gil­lát go laga­muč­čat eai ge doarjjo su.

Maŋi­muš dikta, «Áhcážan», ge muh­tin láh­kái čohkke buoh­kaid muita­lusaid ja vásá­husaid – ja ahte lea vejo­laš addit ándda­gas­sii, mii lea jo oalle stuorra dahku, ja oaf­far.