Sjølv om han vaks opp midt i sjølvaste postkort-Noreg, har Are Kalvø alltid betrakta naturen med ein viss distanse. Men for nokre få år sidan kunne Are peike på ein urovekkande tendens: venane hans var i ferd med å rømme til skogs i hopetal. Tomme var pubane, stuene og stamsteda; no gjekk venene hans på ski saman i marka og lira av seg frasar som: «Det er berre i møte med naturen at me forstår kor små vi verkeleg er.» Kva i alle dagar hadde hend? Kva dreiv dei på med på hyttane sine, ute i skispora eller på skogsstiane? Og er det lov å seie til fjellgeitene av nokre vener at man synast fjellturar i grunn er oppskrytt? Are Kalvø setter norsk friluftskultur under lupa for å undersøkje det beste så vel som det verste.